Trainspotting

Film og skjønnlitteratur er ofte basert på hverandre. Når en historie blir fortalt gjennom film eller skjønnlitteratur derimot, er det store ulikhetene i bruk av virkemidler så enorme at det vanskelig kan sammenlignes.

Når jeg leser en bok føler jeg meg alene, ofte fortapt i boken og overlatt til meg selv og min egen fantasi. En kan sitte å lese en bok og fantasere og se for seg det som skjer i boken, og på den måten gjøre deg opp et eget bilde eller en egen tolkning av historien.


Da jeg så denne filmen valgte jeg å se på dette som en kontrast til det å lese en bok, en relativt klar motsetning. I filmsnutten her og filmer generelt er jeg av den oppfatning av at historien allerede er skrevet for deg. Det eneste filmen trenger å gjøre er å fange din oppmerksomhet, og dersom den klarer dette så påvirker filmen alle sansene dine, du trenger ikke en gang være klar over det, på en sånn måte at du ikke trenger å bruke din egen fantasi eller egen tolkning for å forstå innholdet. En film baserer seg på bilder og lyd noe vi ser er brukt som et godt virkemiddel i filmsnutten fra "Trainspotting". Etter at personen i filmen har fått tatt dopet sitt er resten av snutten uten særlig dialog. Vi følger bare personen gjennom sin opplevelse av rusen og akkurat denne synsvinkelen er mer en nok tilstrekkelig for at vi skal kunne skjønne helheten av situasjonen. Bare bildene og musikken viser oss hvilken befriende følelse dette er for personen som får sin reise til "Mother Superior", eller som får en avkopling fra sin vanskelige hverdag. Vi ser fort at situasjonen også er svært alvorlig, filmen viser oss blant annet hvordan holdningene til dopmisbruk er i denne delen av England og denne likegyldigheten eller normalisering av dop er kanskje med på å forsterke bildet av alvoret i situasjonen.



En bok kan på mange måter være like bra eller bedre enn en film, men jeg synes ikke en bok klarer å måle seg med den makten en film har i forhold til virkemidler og påvirkning av våre sanser .
 
http://youtu.be/zgCprJPSlpA