I 1890-årene brøyt mange av forfatterne og kunstnerne med de tradisjonelle formene. Bakgrunnen for dette er sammensatt av mye, blant annet modernismens oppbygning på denne tiden.
Tidligere hadde det vært strenge krav til dikt; dikt skulle ha handling som pekte på kjærlighet og død og de skulle være bygget opp med strofer og vers.Billedkunsten var tidligere bygget på etterlikningsidealet, men nå var kunsten mer bygget på følelser og sinnstilstander .
Gjennom historien ser vi at enhver epoke blir etterfulgt av en ny, som ofte er en kontrast til den tidligere epoken. For eksempel Romantikken og Opplysningstiden. Det samme tror jeg er tilfellet her, forfattere og kunstnere prøver en helt annen retning enn det de har gjort før.
På 1890-tallet kom det ut mye revolusjonerende litteratur og kunst. Blant disse var det for eksempel romanen "Sult" av Knut Hamsun, "Digte" av Sigbjørn Obstfelder som var en diktsamling hvor flere av hans mest kjente verk er med.
Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger i 1866 og har skrevet det kjente diktet "Jeg ser ". Diktet er kjent for sin fremmedfølelse ovenfor verden og representerer mye av livet til Sigbjørn. Han var en ensom mann, men en mann med mange talenter. Han spilte gitar og fiolin og var svært opptatt av rytmer i tillegg til at han var en av de tidligste modernistene vi kjenner til innenfor litteraturen.
Grunnen til at lyrikken til Obstfelder blir knyttet opp mot nyromantikken er på grunn av hans skrivemåte og diktenes innhold. Nyromantikken fokuserer på det rene i samfunnet. Bygda og naturen er rent og byene er urene. Mystikken, drømmene og lengslene var sterke drivkrefter i nyromantikken og dette er aspekter som diktsamlingene til Sigbjørn Obstfelder inneholder. Han skriver på en mystisk måte, men det rene i naturen og menneskelivet er noe han fokuserer og sammenligner i sine dikt.
"Jeg ser"
Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.
Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.
En regndraabe!
Jeg ser paa de høie huse,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.
Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.
De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.
Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.
Hvor de graablaa skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt...
Diktet "Jeg ser" er et nyromantisk dikt som både er mystisk på grunn av Sigbjørn sine metaforer og på samme måte er romantisk, fordi han skriver om naturen på en måte som formidler renheten ved den jorden vi lever på.
Når han sier at han ser på himmelen og dens skyer tenker jeg at han føler dette er det naturlige ved vår tilværelse. Videre ser han ned på jorda igjen og så ser han en regndråpe. Dette tenker jeg er et symbol på at verden gråter over hvordan vi behandler den. Han fortsetter å observere menneskenes byggverk og han ser at himmelen blir mørkere og mørkere som kan være et symbol på menneskenes unaturlige bruk av ressurser i verden og vår groteske trang til å til stadighet bygge større byggverk og ikke tar vare på jorden. Han føler seg til slutt i diktet ikke hjemme i denne mørke tilværelsen.
Modernistiske trekk ved diktet til Obstfelder er måten han for eksempel beskriver dagens samfunn på. Hans fremmedfølelse i diktet er et virkemiddel som er modernistisk og dette virkemiddelet får deg til å se litt annerledes på verden i diktet hans.
Kilde til bilde:
Til tekst:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar